hits

Skikkelig skuffet

Dagen startet veldig tidlig for meg i dag, for i dag var dagen jeg skulle starte på min nye behandling som var disse sprøytene som jeg har skrevet om før. Jeg kommer meg til sykehuset på min time som var kl 08.30, hadde med meg mamma da det alltid er godt med moralsk støtte igjennom dette sykdomsforløpet.

Ja så kommer sykepleieren som skal lære meg og sette disse sprøytene, vi går inn på hennes kontor og der får jeg beskjeden som skuffet meg noe skikkelig. Vi kunne ikke starte med behandlingen i dag da det var noe med blodprøvene som de ikke var fornøyd med. Så nå må denne behandlingen vente til en gang neste uke, om de nye blodprøvene jeg tok i dag er som de ønsker.

Jeg kjenner jeg er så sliten av alt som skjer, ble så skuffet da jeg virkelig så frem til og starte med en ny behandling slik at smertene nå kunne blitt borte og jeg kunne få tilbake det livet jeg ønsker. Men sånn ble det ikke i dag. Og ikke nok med det, så måtte jeg også innom fastlegen i dag for de på sykehuset ville at min fastlege skulle sykemelde meg ut neste uke. Da de så jeg hadde det vondt og de så hvor utslitt jeg var. Så da er jeg jo nå sykmeldt til og med 6 mai. Så må vi se hva som skjer etter det.

Nei denne dagen startet absolutt ikke som jeg ønsket, starten ble en stor skuffelse.

Men etter denne skuffelsen ble det en bra dag. For nå sitter jeg henslengt i sofaen, kjempe sliten og tom for energi. Fordi min snille mamma tok meg med til byen på lunsj og shopping. Det gjorde at dagen faktisk ble bra, selvom den startet skuffende. Også fikk jeg tankene over på andre ting og det var virkelig noe jeg trengte.

Men nå skal jeg bare ligge henslengt her på sofaen til min kjære kommer hjem fra jobb også skal det hygges sammen med han. Så lade opp til og få gjort husarbeid i morgen, for det trengs virkelig her hjemme nå. Nesten flaut at det ikke er gjort før, men sånn er det bare noen ganger.

Ha en flott kveld og skap de minner du vil skape deg før det er for sent og du vil angre deg.

Hobbyen min

Ja dagen går da, selv med vondter og en sliten kropp som føles ut som om man er 90 år og ikke 35 år. Men her sitter jeg og koser meg med TV og min hobby.

Det tar form, som man kan se på bilde. Dette er 1 flaske-forkle av 4 som skal lages. Så har enda en del og gjøre. Men det og se at bilde blir mer tydelig og at det går den riktige veien er veldig morsomt. Så her blir jeg nok sittende med mitt håndarbeid frem til samboeren min kommer hjem og vi sammen skal lage middagen i dag.

Så det jeg ville ut med her, er at det kommer noe godt ut av dagen selvom kroppen og smertene er så ille at jeg måtte melde meg syk i dag fra jobben.

Og der gikk det ikke lengre

Der tok kroppen ferie. Nå orket ikke denne kroppen med sykdommen mer. Så her startet dagen med å ta en telefon til sjefen med beskjed om at jeg er syk og klarer ikke komme på jobb i natt. Selvom jeg hater å måtte melde meg syk, så måtte jeg i dag krype til korset.

Så nå ligger jeg her med store smerter på sofaen og ser på opptak jeg har tatt opp på Get-boksen. Ikke det at jeg følger så veldig godt med, men greit å ha noe som surrer på tv når jeg først ikke orker gjøre så veldig mye.

Men planen i løpet av dagen er og få fortsette litt på mine broderier som skal være julegaver. Håper bare jeg klarer og sette i gang, for da får jeg i allefall gjort noe produktivt selvom jeg ikke har det veldig bra.

Nei nå skal jeg prøve og få snudd denne negative holdningen til noe positivt, selvom det overhodet ikke er lett i dag da det skjer ting i kroppen som ikke er bra. Og dette er ting som nå skulle vært bedre, men sånn er det ikke

Så skjer det

Da er det en ny uke med nye muligheter. Sitter her og ser på serie og lander litt etter nattevakten. Sover ikke fordi jeg skal sove til natten, så jeg snur døgnet på min egen måte. Samtidig så sitter jeg her og tenker på når skal egentlig disse smertene bli borte?? For de er så intense nå at jeg nesten ikke vet hvilke ben jeg skal sette foran det andre.

Men nå skjer det, på onsdagen skal jeg ha opplæring på min nye medisin og som da forhåpentligvis er med på og gjøre så smertene blir borte og jeg blir som jeg var før.

Her er den. Sprøyter er det. Kjenner jeg skikkelig gruer meg til å begynne med de, for denne saken her har selvfølgelig sprøyteskrekk. Og dette er sprøyter jeg skal lære og sette selv da jeg sannsynligvis må bruke de i 1 års tid, og da vil jeg slippe være avhengig av å måtte på sykehuset hver 8 uke om ikke oftere i startfasen. Så da er det bare og bite tennene sammen og være voksen og lære seg dette. Men kjenner at nå som onsdagen nærmer seg og det er første dagen jeg skal ta disse med opplæring på sykehuset, så vokser det en stor klump i magen min. Jeg gruer meg skikkelig, men gleder meg til å se om dette gjør at jeg blir bra. Jeg sier ikke frisk, for når man har fått en kronisk sykdom så blir man ikke frisk, men man kan bli bra og da kunne leve optimalt og som man vil med sykdommen.

Men sammen med disse sprøytene må jeg fortsette på tablettene som jeg har tatt i 8 uker nå og som er en cellegiftkur.

Dette er de tablettene. De skal også tas i ca 1 år til. De har ikke fungert som de skulle og det er grunnen til at jeg nå skal begynne på disse sprøytene sammen med tablettene. Huff, blir helt sliten av alt man skal igjennom. Men igjennom dette skal jeg, for å gå rundt og ha vondt hele tiden det vil jeg ikke.

Så nå skjer ting, positive ting selvom jeg gruer meg. Og onsdagen kommer fortere enn forventet. Selvom jeg forje uke tenkte at det jaggu er lenge til onsdagen. Lenge og gå rundt med disse smertene og ikke vite hva eller hvordan man skal komme seg gjennom dagene. Men nå, nå er dagen her snart. Og jeg skal ta den i mot på en positiv måte.

Nei nå tenkte jeg ta meg en deilig kanelbolle, tenne telys og bare kose meg med serien jeg følger med på. Og pliktoppfyllende som jeg er, så har jeg satt i gang vaskemaskinen og ryddet her. Har til og med funnet frem middag for i dag og det er ikke dårlig til å være meg.

Nyt dagen selvom det regner og kos deg ekstra med akkurat det du vil

Lørdag i tankesurr

Ja da var det helg. Dette er min jobbhelg, men siden jeg ble forskjøvet fra natt til dagvakt i går så sitter jeg nå her hjemme og bare sløver. Trodde jeg skulle få lov til å sove lenge i dag, men min kjære hund syntes det var greit å begynne morgenmaset kl 07.00. Men vi stod ikke opp før kl 09.15. Noe som egentlig er alt for tidlig med tanke på at jeg skal på nattevakt i kveld og har da 2 på rad.

Formen er ikke mye og skryte av. Jeg har litt feber, en del smerter og føler meg veldig sløv. Kroppen har tatt seg en pause, den mener det beste er og bare ligge flatt og vil helst droppe alt som heter jobb. Mens hodet er ikke der. Skikkelig tankesurr som ikke gir seg, for hva er egentlig det beste for meg nå?? Det er vel det å være hjemme, men så har jeg ikke samvittighet til og ringe å melde meg syk selvom mine sjefer vet om hva jeg går igjennom og som har full forståelse. Men alikevel så har jeg ikke hjerte til og bare bli hjemme.

Så her er vi late på sofaen mens min samboer enda ikke har funnet veien ut av sengen. Vaskemaskinen får seg noen runder i dag og oppvaskmaskinen følte seg så ensom så den også gjør sin ting. På tv går en morsom serie jeg fant på Netflix, men hodet klarer ikke helt og følge med men greit å ha noe å hvile øynene på g håpe at tingene blir bra til kvelden.

Nyt solen og nyt helgen alle mann

Nå kommer første historien om meg

Jeg skrev jo i forje innlegg at jeg går i en gruppe hvor vi skriver forskjellige historier om livet vårt. Og dette er for å finne tilbake til et liv man vil ha og som man ønsker seg. Ikke et liv i skyggen sånn som mitt liv er for tiden. Og dette er sannheten, det er ikke noe som blir skjult. Jeg skriver ikke dette for og få sympati og at folk skal sitte å syntes synd på meg, for jeg skriver dette for meg selv slik at jeg kan være åpen og vise verden at alt er ikke rosenrødt.

Ja da setter jeg i gang, og første historien kommer nå

Ufiltrert bilde og gruer seg blikket.

Historie 1

Hvor kommer jeg fra?

Jeg syntes det er veldig vanskelig og skulle forklare hvor jeg kommer fra, da det er en tid av mitt liv som jeg egentlig har skjult for alle og da mest for meg selv. Det er en tid jeg føler bringer frem mye skam og mange tanker om at hadde jeg bare gjort eller vært annerledes så hadde aldri disse tingene skjedd. Det har også vært perioder hvor jeg har lurt på om ting hadde vært annerledes om jeg ikke hadde vært her på denne planeten. Slik at jeg ikke kunne forårsaket alle disse tingene. Men jeg skal nå prøve og ta dere med igjennom dette sammen med meg. I allefall et lite stykke, da jeg har vanskeligheter for å skulle åpne meg opp 100%.

Ja da var det meg da. Jeg er enebarn, noe som egentlig ikke har plaget meg noe. For da hadde jeg en mindre og bekymre meg for. For det var nok og være redd for mamma, da hun er min grunnstøtte her.

Jeg er født en snøfull høstdag på Ahus og bodde etter fødsel en stund sammen med mamma og pappa hos bestemor og bestefar, altså mammas foreldre på blaker. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg husker, men har blitt fortalt. Så flyttet vi til Oslo og bor frem til jeg er ferdig i 1 klasse på barneskolen. Husker ikke så veldig mye fra denne tiden, men husker pappa noen ganger kunne bli litt sint for små ting.

Men det hele toppet seg når vi flyttet til Skedsmo, det var da hele helvete begynte (om jeg kan si det). Pappa ble mer sint og det var ikke bare at han skrek og kjeftet. Og det kunne være ille nok, men det ble også veldig fysisk. For hver ting han syntes var gjort feil, ble man straffet. Og for hver gang han la hånden på meg, krympet jeg inn til denne skyggen jeg er i dag. Han slo meg aldri der det kunne sees, men juling det fikk jeg. Har ikke tall eller oversikt over hvor mye det var. Men vet at hadde jeg ikke gjort tingene akkurat slik han mente de skulle gjøres, så ble det bråk. Kom jeg ikke rett hjem etter skolen, eller kom jeg for sent hjem etter å ha vært ute med venner så ble det bråk. Jeg viste aldri hva som ventet på innsiden av døren når jeg kom hjem, for jeg viste ikke ikke om det var noe jeg igjen hadde gjort slik at det ble bråk. Jeg husker jeg alltid tenkte igjennom dagen min i hodet for og forsikre meg om at i dag, da blir det ikke noe for i dag har jeg gjort akkurat det jeg skulle. Men alikevel ble det bråk. Og det virket heller ikke ut som om han brydde seg så mye om naboene eller de rundt oss hørte noe. Han var heller ikke redd for å ta det ut over meg og mamma når hans familie var på besøk, for han viste at det ikke var noen som turte å si han i mot eller gå i mot han, for var han sint, så var det kun han som skulle høres og selv måtte man bare være stille og ta i mot alt sammen. Man skulle i allefall ikke vise at dette var noe man ikke satte pris på, for da ble det enda verre. Jeg testet ut dette en gang, men aldri mer enn det. For dette endte ganske stygt.

Men det som plaget meg mest, var de gangene han tok det ut over mamma. Se at han ga henne juling for noe som jeg hadde gjort eller det jeg faktisk trodde var min feil, det satte noen spor i meg som aldri kommer til å bli borte. Jeg så ting jeg ikke ønsker noen å se. Det er ting som har brent seg fast inni hodet. Men jeg lærte og takle alt jeg fikk gjennomgå med og bli en skygge som ikke gjorde noe ut av seg selv rundt pappa, da det virket som om det var det han likte best. Men jeg lærte aldri og takle det at han tok det ut over henne, for det var ikke rettferdig at hun skulle gå igjennom så mye vonde saker, bare fordi hun var den hun var og som ville la meg være det barnet jeg skulle være.

Men jeg blomstret mye opp de gangene jeg og mamma var alene, det var en deilig frihet uten bråk og problemer. For mens pappa hver eneste høst reiste på jakt, så fikk jeg og mamma alenetid og det var den beste tiden som fantes. Vi reiste på ferie til utlandet, gjorde forskjellige ting hjemme og jeg husker at jeg da hadde en mamma som også var glad og som ikke var redd for noe, samtidig som jeg på en måte glemte alt det vonde og onde som var der hjemme når pappa var til stede. Og jeg kunne være barn, leke, le og bare ha det morsomt. Men jeg hadde også et annet fristed, et fristed jeg brukte så mye jeg kunne og det var hjemme hos bestemor og bestefar. Jeg elsket de gangene jeg fikk være der. Der fikk jeg også lov til å være det barnet jeg skulle være. De viste meg mye kjærlighet, de lekte og var med på alt. Pluss at jeg fikk lov til å ha dager hvor jeg fikk bestemme hva vi skulle finne på. Og tro meg, det er en tid jeg aldri glemmer. For jeg elsket jo å være høyt og lavt som barn, fikk bare ikke lov til dette hjemme så da måtte jeg jo virkelig bare utnytte og gjøre dette der jeg fikk lov til dette og hvor jeg ikke trengte være redd for hva som kom til å skje. Og jeg elsket være ute med de vennene jeg hadde. For hva var vel bedre enn å være hjemme? Jo det var det og kunne være ute, slippe være redd for hva som skjedde hjemme. Selvom jeg alltid gikk rundt med en redsel inni meg. For jeg var alltid redd for at han skulle være slem mot mamma når jeg ikke var til stede, jeg var alltid redd for at det skulle gå så langt at jeg en dag skulle finne mamma død. Men dette turte jeg jo aldri si eller vise for noen. Jeg bar dette inni meg, for utenpå så var jeg bare den lekende, blide jenta som elsket og utforske tingene når det først var rom for dette.

Ikke var jeg særlig flink på skolen heller, jeg hang alltid etter og ble stemplet som det problembarnet. Jeg fant alltid på tøys og tull, men det måtte jeg jo gjøre når jeg var ute for fikk jo ikke lov til dette hjemme. For ute hadde jeg en maske som viste at jeg hadde det bra, jeg var bare det problembarnet som ikke gadd gjøre det jeg fikk beskjed om. Det var jo aldri noen som spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det, det var jo aldri noen som egentlig undret seg over hvordan en jente kunne være slik som dette. Men nei, det var ingen som overhodet undret seg. Ikke en gang de som jeg trodde var mine venner, de som snudde meg ryggen når de syntes jeg skapte for mye problemer og overhodet ikke gadd og være den skoleflinke jenta som man liksom skulle være for og være i den gjengen.

Og så kom året som jeg hadde ventet på lenge, det var det året jeg skulle fylle 15 år. Husker det som om det var i går. Det var da en dag hvor mamma og pappa, sammen satt rolige i stuen men med et annet uttrykk i ansiktet enn det jeg var vant til. Inni meg skriker redselen for at det igjen skal bli bråk, at det var noe som ikke var gjort etter boken. Men nei det var det ikke, det var beskjeden om at de skulle skilles. Jeg kunne egentlig ikke tro dette var sant, for dette hadde jeg ventet på i mange år. Jeg ble glad, men turte ikke vise dette. Slem følte jeg meg også for jeg kunne jo se at mamma var lei seg, at dette ikke var den veien hun hadde håpet det skulle gå. Selvom hun i ettertid har sagt at det var det beste som hadde skjedd for oss.

Pappa flytter ut og jeg følte på en følelse over lettelse og en glede over å endelig kunne bli den ungdommen alle andre alt hadde vært i mange år, men som jeg ikke hadde fått lov til og være overhodet. For når jeg prøvde være den jeg ville, så fikk jeg ofte juling også husarrest. Aner ikke hvor mange ganger pappa har stengt meg inne på rommet og sagt at der kunne jeg fint være uten mat eller noe til jeg hadde lært og oppføre meg og være sånn han ønsket.

Men så skjer det en forandring for meg. Jeg mister alle de jeg trodde var mine venner, havner i det gale miljøet. Utforsker stoffer, drikker masse og ja blir veldig utagerende de ukene og helgene jeg var hos mamma. For det var henne jeg valgte og bo med så klart. Men pappa hadde fått trumfet gjennom at jeg skulle være annen hver helg hos han og den nye familien hans frem til jeg ble 18 år. Og de helgene og feriene med han, det var ingen glede for jeg gikk alltid på tå hev og var kjempe redd for når han skulle klikke. Men det skjedde kun noen få ganger, jeg kjente ikke igjen denne mannen som plutselig hadde blitt en annen sammen med sin nye dame og hennes barn. Denne mannen kunne de første årene bli veldig sint, men han la aldri en hånd på noen av dem, det var faktisk bare noe han gjorde på meg og min mor.

Så da fikk jeg en ny følelse inni meg og det var, hva er galt med meg? Hva er grunnen til at du oppførte deg sånn mot meg og mamma, når du kan være snill med din nye familie? Er ikke jeg verdt å være i ditt liv?? Har du angret på det at du fikk meg?? Det var alltid tusen tanker som svirret rundt i hodet mitt om akkurat dette, og det gjør det enda den dag i dag. For dessverre klarer jeg ikke og skjønne hvordan tingene ble sånn som de ble. Men dessverre så er nok dette noe jeg aldri kommer til å få svar på, da vi ikke kan snakke om følelser eller om det livet som en gang var.

Sånn... Da er første historien om mitt liv ute. Usensurert og uten filter. Men igjen, dette er ikke for å få masse sympati og fordi jeg vil at folk skal syntes synd på meg. Nei dette er for å klare og legge dette livet bak meg og komme videre og se fremover i stedefor å hele tiden stå i fortiden.

Nei nå må jeg gå tur med den lille, for så å komme meg på jobb.

Håper dagen bringer mye fint, for min del ble den nå litt lettere etter å ha skrevet min historie her.

Sannhetens øyeblikk

Nesten ikke sovet etter nattevakt men gruppetimen kalte i dag som den gjør hver eneste tirsdag. Og i dag var det igjen min tur til og fortelle videre på min historie om mitt liv.

Og etter timen og når jeg kom meg hjem ble jeg helt tom. Tomheten tok meg sammen med skammen og angsten. Og skyldfølelsen over at jeg har sagt noe jeg egentlig ikke burde ha sagt. Uff jeg kjenner virkelig at jeg angrer på dette, selvom de på gruppa sa at det skulle jeg overhodet ikke gjøre. Men jeg føler jo at alt som har skjedd i mitt liv er min egen skyld.

Skjønner godt at dere ikke skjønner noe om hva jeg snakker om nå. Jeg skjønner dere muligens tenker at nå har hun klikket helt, men det har jeg ikke. Jeg har valgt at jeg skal dele mine historier med dere, dere skal få et innblikk inn i mitt liv. Det skjer nok ikke i dag, men det skjer.

For det må snakkes om, ikke for å få sympati eller at folk skal syntes synd på meg, men fordi jeg gjerne vil komme ut av mitt mørke hull, få det livet jeg ønsker og som jeg er å får hjelp med igjennom den gruppeterapien jeg går i hver tirsdag.

Men det som virker rotete for dere nå, blir lysere når jeg begynner og fortelle dere. Og det skjer snart

Så utrolig lei

Herregud så lei jeg er sykdom. Både den fysiske og den psykiske. Jeg er så utslitt av alt at jeg snart ikke aner hva jeg skal gjøre. Tingene ser så mørke ut og jeg merker jeg snart gir opp. Eneste jeg klarer er å komme meg på jobben, for kan ikke være borte hele tiden og når jeg endelig har fri så ligger jeg bare rett ut.

Gråter masse, er utslitt og har så mye smerter. Håper dette snart gir seg og jeg kan bli et menneske igjen

Endelig

Endelig har jeg en god dag. Endelig orket jeg og ordne meg i dag. Endelig har jeg en dag jeg virkelig kjenner at ting er greit.

Dette har jeg skikkelig bare ventet på lenge og det er rart hvordan ting blir så veldig positivt når ting endelig bare blir bra. Så bra som det kan gå ann når man sliter med en del. Og jeg skikkelig bare nyter denne dagen, jeg smiler og kjenner at det overhodet ikke gjør noe at kroppen er sliten og jeg har 3 netter på rad i vente. For en herlig dag, for en herlig følelse og jeg digger dette.

Så nå sitter jeg her hjemme foran tv og bare sløver frem til jeg skal på jobb. Men har vært ute i det fine været, og kjent at våren virkelig er på vei. Håper resten av uken byr på det samme som i dag, for dette er sånn som jeg vil ha det

Ny uke og nye muligheter

God natt fra natterangleren.

Her sitter jeg nå på jobben og har min første nattevakt av 2 på rad, men den første av 5 som jeg har til sammen denne uken. Denne vakten har startet veldig rolig, så jeg håper virkelig sen kan holde seg sånn som dette i natt. Selvom det også er veldig greit å ha litt og gjøre når man først er på jobb da.

Men kjenner at denne uken kommer til og bli tøff og noe slitsom, da det skjer noe nesten hver eneste dag. Ikke mye fri, når man først har fri. Men det får man jo bare ta som det kommer. For denne mandagen ble en dag brukt på sofaen, med serier på tv og hygge med samboeren når han fant ut at det var på tide og stå opp av sengen. Så dagen var fin den, skulle egentlig bare ønske jeg hadde noen dager ekstra med fri da jeg kjenner at det igjen skjer noe i tarmen som ikke er bra og som gjør at jeg har en del smerter. Men det er jo under utredning og behandling så det får være som det er.

I morgen, tirsdag, får jeg sovet 3-4 timer etter vakt før turen går på dps og gruppebehandlingen som jeg er med på. Jeg liker disse tirsdagene, men de er veldig tunge etter nattevakt og når jeg vet jeg skal på natt igjen samme dag. Men heldigvis er det kun slik som dette annen hver tirsdag så får da klare det uten og klage for mye.

Onsdagen da skjer det faktisk ingenting som jeg vet om. Så da kan jeg hvile og lade opp etter to netter på jobb. Bruke den flittig i sengen og på sofaen, noe jeg egentlig er veldig god på om jeg får si det selv. Jeg er vel egentlig det man kaller veldig lat, eller egentlig ikke men depresjonen, sykdommen og min dumme angst gjør at det er mye bedre og være hjemme hvor det er trygt i stedefor og bevege meg for mye ut. Skummelt der ute skal jeg si dere.

Men så kommer torsdagen. Da skal jeg tilbake på sykehuset og til overlegen for en ny samtale om videre behandling også får jeg vite svarene på alle mine blodprøver og min mr som jeg tok for 14 dager siden. Så kjenner jeg både gruer meg og gleder meg til denne dagen. Litt fordi jeg egentlig ikke husker så mye fra forje time. For det kom som et sjokk at jeg hadde fått crohns sykdom. For fikk en annen beskjed av min fastlege, men det var vist ikke det sa han overlegen. Jaja, da får man enda en kronisk sykdom man må leve med. Så derfor er jeg veldig spent på hvordan prøvene er og hva han vil si på torsdagen. Men etter den timen så har jeg fri og ingen flere planer. Så hva resten av den dagen bringer får jeg ta litt som det kommer etter hva jeg orker og hvordan humør jeg er i.

På fredagen skal jeg igjen på dps. Men da er det kun samtale med min psyk som jeg har hver 14 dag. De samtalene setter jeg ekstremt stor pris på, da det er så deilig og snakke med en som virkelig forstår og virkelig bare vil hjelpe slik at man får det greit. Etter denne timen så blir det hjem og sløve på sofaen for dette er dagen da 1 av 3 netter på rad starter. Det er da sånn min helg blir. Kun jobb også soving. Men hvorfor ikke?? Har jo hatt denne helga som var fri, så da kan det være greit og jobbe litt igjen.

Ja så sånn ser denne uken ut, skikkelig full med forskjellige ting. Kjenner jeg egentlig blir veldig sliten av og tenke på alt jeg skal. Men får ta en dag av gangen så går nok dette også som alt annet.

Nei nå får jeg ta frem mitt broderi og gjøre litt fornuftig arbeid her jeg sitter. Burde egentlig begynne å skrive på en historie også, men det får jeg starte på i morgen.

God påske sa de

Ja god påske i deilig sol. Været er det ikke noe og klage på i allefall. Men denne påsken har da ellers ikke vært veldig bra. Har jobbet noe og hjemme har det gått i sykdom. Min samboer ligger rett ut med forkjølelse og feber, noe jeg dessverre har fått nå. Våknet opp i dag og har kjempe vondt i kroppen og i halsen. Jaja... Dette var den dagen hvor jeg overhodet ikke skulle gjøre noenting. Og sånn blir det jaggu også. Skal bare sløve på sofaen med filmer jeg har tatt opp på boksen.

Men hadde en fin dag i går da. Var en tur i Sverige med min mamma og bestemor. Så den dagen var kjempe koselig. Fikk handlet litt og bare kost meg sammen med 2 jeg ikke bruker så veldig mye tid med ellers. Også fikk jeg handlet litt inn til den syke. Han fortjente også og få litt for han gjør så mye for meg.

Men ellers sliter jeg enda en del med disse negative tankene mine, og det tar veldig stor plass hos meg. Noe som gjør at jeg ikke orker gjøre så veldig mye annet og det er så synd for det er lissom så mye jeg vil gjøre. Men jeg tar en dag av gangen, ser fremover og en dag kommer dagen hvor dette slipper og jeg igjen kan blomstre litt.

Så frem til det, er jeg nok litt stille men jeg lever

Ned i det sorte hull

Sitter her på jobben, har min andre nattevakt av tre på rad denne uken. Hodet føles egentlig veldig tomt men samtidig veldig overarbeidet. Om det ga noe mening, men jeg er dessverre nede i en veldig dårlig periode og skulle vel aller helst bare ønske jeg kunne skru av alt sammen. Men dessverre så går ikke det. Eneste positive i dette er jo at jeg faktisk kommer meg på jobb selvom jeg lever nedi dette sorte hullet.

Og være her nede er mega slitsomt og trist. Jeg føler at absolutt alt er galt, at jeg overhodet ikke er bra nok til noe eller for noen og at jeg egentlig bare burde bli borte, slik at jeg slipper og være en byrde for de rundt meg. Samtidig så føler jeg at jeg blir nedprioritert av enkelte og at alle andre er så veldig mye viktigere enn meg. Men når jeg nevner dette så får jeg bare vite at dette ikke er sant og at det er jeg selv som skaper disse tankene og følelsene. Ja det er kanskje bare meg selv som skaper disse tankene og følelsene, men når man virkelig bare føler seg som en dritt og føler at man ikke er verdt noe så er det ikke så enkelt og tenke anderledes. For hadde det vært så enkelt, så hadde jeg vel ikke vært nede i dette sorte hullet som jeg befinner med nedi nå om dagene.

Hvorfor det har blitt sånn som dette nå, det aner jeg virkelig ikke. Jeg vet bare at det er der jeg befinner meg nå.

Men her sitter jeg da på jobb, ser ut av vinduet og prøver finne noen lyspunkt som kan gjøre at jeg får det bedre. Men dessverre så finner jeg ikke det, men håper jo at etter jeg har sovet etter denne vakten så skal jeg våkne opp og virkelig føle at ting er greit igjen. Men er nok redd for at det ikke er sånn, for har en stor klump i magen som er fylt med så masse stygge og negative tanker. Pluss den er fylt med en angst og redsel for at det er noe som foregår bak min rygg, noe som gjør at jeg er trist og kjempe redd for å miste denne personen. Hvorfor disse tankene er kommet, det aner jeg ikke. For jeg får nesten daglig vite at jeg ikke har noe og være redd for, at ting er bra og at det ikke er slik som jeg tror. Men alikevel så klarer jeg ikke falle til ro med dette nede i dette hullet mitt.

Sorte skumle hull, orker ikke være her nede i deg noe mer. Dytt meg gjerne opp igjen eller fremover i mot lyset slik at ting blir bra igjen.

Nei får vel fortsette på dette påske-kortet mitt. Se om jeg får fokusert på noe annet enn all denne negative dritten som gjør meg deppet, redd, trist og veldig lei av hele livet.

Så om det finnes en kur for og komme seg fort ut herfra så tas det i mot med stor takk.

Tilbake etter en pause

Da var jeg tilbake her etter en pause. Kroppen og hodet sa bare stopp i en periode, det eneste jeg klarte og gjøre var å jobbe. Ellers har jeg bare tilbrakt masse tid med og sove å lade opp for nå vil jeg opp og være meg selv litt igjen.

Har slitt en del med skikkelig negative tanker om forskjellige ting som også har ødelagt masse for meg og gjort at jeg ikke har orket og blogge noe. Pluss at jeg har gått rundt å vært redd for en del ting. Men det har gått greit, hadde vist ingen grunn til og være redd så det var jo en god ting i all elendigheten.

Men nå ser jeg fremover, håper på en bedre periode og at nå som det går mot en skikkelig lysere tid og våren så blir ting bra.

Men jeg lever nå og nå er jeg tilbake

Helga som gikk

Da var det mandag igjen og jeg sløver som vanlig foran tv med opptak fra Get-boksen. Med min søte lille hund ved min side, pluss at jeg lager pølser til lunsjen.

Dette er ikke den sunneste lunsjen eller frokosten siden jeg ikke har spist før. Men når matlysten er på bånn så spiser jeg bare det som faller inn i hodet mitt og som jeg plutselig bare får lyst på. Og etter maten skal det ut og gå en tur med den lille, slik at han får luftet seg og mitt hodet får litt luft før det er sløving før nattevakt.

Men nok om i dag, det var jo helga jeg skulle ta dere igjennom. Ikke det at helga har bydd på så mye spennende, men den har da bydd på litt.

Fredagen var ikke så spennende, for da jeg gikk av nattevakten den morgenen så dro jeg rett på dps hvor jeg hadde en avtale kl 09. Etter det bar det hjem til den lille, gikk så en tur med han før jeg fant sengen og fikk sovet 5-6 timer før den lille hadde fått nok av sengen og ønsket å komme seg en tur ut. Så da var det bare og få på seg klærne og komme seg ut. Heldigvis kom min samboer hjem, slik at han gikk turen mens jeg kunne slenge meg ned på sofaen. Hvor jeg ble resten av kvelden før sengetid. Og som vanlig var dette dagen for min medisin, så da var det bare og svelge den ned med vann og håpe formen ikke blir ræva å ødelegger resten av helga.

Lørdagen startet som alltid på jobb. Jobbet fra kl 08-15.30 da det var den vakten jeg fikk når det bare er en ekstra vakt for og få inn ekstra penger. Etter dagen på jobben hadde jeg og min kjære bestemt oss for og reise til Sverige å handle inn. Så tur ble det. Vi ankom Sverige, startet med og handle inn masse drikke, hundemat og røyk til mamma før vi kjørte til min kjære sin bil som står i garasje i Sverige. Sjekket hvordan det stod til med den bilen, tok den med på en kjøretur til maximat hvor vi virkelig bare fikk kjøpt inn masse mat og slikt som vi trengte før bilen fikk seg en tur til godtehuset på svinesund med en stopp på burger king hvor dagens middag ble inntatt. Så kjørte vi tilbake til garasjen, pakket over i vår norske kjære bil og startet hjemturen. Slitne etter all handlingen var vi, men vi begge var enige i at vi hadde fått handlet inn masse som vi trengte og noe godt til våre søte munner som bare elsker sukker. Jaja, da vi kom hjem rundt kl 22.00 var vi så slitne men vi fikk pakket ut det vi hadde kjøpt, hentet den lille hos mamma og levert røyken til henne.

Som man ser så har man fått dekt søtbehovet for veldig lang tid fremover, maten er fordelt rundt i våre 2 frysere og i skap og kjøleskap. Etter denne dagen var jeg så sliten så sovnet litt på sofaen før jeg krøp meg inn på badet for kveldsstell også inn i sengen.

Så kom søndagen, hvor det også var jobb. Men det var fra kl 07.30-15.00 og denne dagen var ikke min dag. Formen var dårlig, psyken var på bånn og ja egentlig var alt galt. Så etter jobben denne dagen, var vi bare hjemme og sløvet på sofaen. Sovnet tidlig gjorde jeg også for orket ikke være oppe. Følte at ting bare var dritt og at igjen så var jeg overhodet ikke bra nok for noen også følte jeg at min samboer var møkklei av hele meg og mine plager/sykdommer. Men søt som han er så sier han som alltid at det overhodet ikke er noe galt og at jeg bare kan slutte å føle sånn for alt er bra. Men alikevel så bare føler jeg at det ikke stemmer. Og sånn er det bare.

Men nå hygges det med denne lille karen her. Tankene er ikke veldig snille i dag heller, men sånn må det jo dessverre bare. Jeg skal i allefall prøve og ikke la de få så stor plass som de pleier, så nå skal jeg bare se ferdig dette opptaket på dette tv før jeg skal ta med meg den lille karen ut på en tur før jeg tenkte sette meg ned med broderiet mitt og mer opptak.

Nyt dagen godtfolk og nyt den deilige sola

En setning som vist ikke er lov

Sitter her på jobben. Klarte heldigvis og komme meg på jobb denne kvelden, da både kropp og sjel egentlig har det ok i dag.

Sitter her med en del tanker i hodet etter at det er kommet en klage på meg for en setning jeg har sagt som ikke er lov. Hvordan kunne jeg vite dette da ingen noen gang har fortalt meg dette?? Jeg er da ingen tankeleser og sa jo bare pent unnskyld og en forklaring på hvorfor jeg var for sen. Og det var vist forklaringen som ikke var lovlig.

Jaja, jeg har gitt en god forklaring og jeg har sagt unnskyld for at jeg sa det jeg trodde var lov. Så får man jo se hvordan det går. Inni hodet mitt går det overhodet ikke bra, jeg er så redd. Redd for at de ikke skal tro meg, redd for at de skal se rart på meg og redd for at jeg plutselig blir stående uten jobb, kun for å ha sagt en setning som for meg er veldig harmløs og en ting som jeg ville vist om det stod på meg. Men dessverre sånn er det vist ikke for det og de det gjelder.

Så her sitter jeg, ser ut av vinduet og tenker tusen tanker om hva som kommer til og skje. For jeg gjorde jo ikke dette med vilje, sa jo ikke dette fordi jeg ville være slem og trodde jo faktisk det var lov å fortelle hvorfor man brukte tid. Men nei, så feil kan man vist ta.

Tenkte nå ta frem broderiet mitt. Driver med et hyggelig påskeprosjekt som jeg håper blir ferdig før påske slik at jeg kan glede andre med det. Også få tankene vekk fra dette negative, som tar masse energi fra meg og som gjør meg så nervøs og utenfor. Det skal virkelig ikke mye til for og vippe meg av denne såkalte pinnen som man sitter på.

Når sykdom rammer flere

God morgen fra heimen. Eller våknet egentlig for noen timer siden men har fått ordnet litt her før jeg nå sitter på ræva foran tv og ser på serien min som snart ikke har flere episoder. Skikkelig trist når det virkelig er så spennende som det er.

Men egentlig skulle jeg ha sovet etter nattevakt denne natten, men det ble ikke noe jobb for meg i natt. For var på sykehuset i går og tok mr, og i forbindelse med det måtte jeg drikke 1.5 liter med væske også få en sprøyte i låret og kontrastvæske i armen. Det gikk veldig fint, fikk fullført mr og alt. Men kroppen tålte overhodet ikke disse tingene så ble utrolig dårlig. Det slo meg virkelig bare helt ut.

Men det var ikke det eneste, for min kjære bestemor har også havnet på sykehuset grunnet hjertesvikt. Så oppi dette at jeg var skikkelig dårlig så dro jeg og mamma opp å besøkte henne noen timer. Det var så rart og se henne ligge der i sengen, så syk og hjelpesløs. For hun har alltid vært den sterke damen som alltid har klart seg selv. Har inne hjemmesykepleie og kun hjemmehjelp som kommer hver 3 uke og vasket for henne. Men utenom dette gjør hun alt selv. Så det og se henne sånn som dette tok også veldig hardt på meg.

Så dagen i går ble bare for mye, men heldigvis har jeg noen sjefer som vet hva som skjer med meg ang min sykdom som jeg har fått sånn at når jeg da ringte i går og sa jeg dessverre ikke orker å jobbe natten fordi jeg er dårlig så var det helt greit. Det var ikke noen sure miner eller merkelige spørsmål, det var bare helt i orden.

Men denne morgenen er veldig bra, jeg koser meg inne med tente lys og denne lille karen her. Og gleder meg til å kunne gå på jobb i natt.

Men inni hodet er bestemor med meg hele tiden, heldigvis er hun på sykehuset og får den beste hjelpen hun kan få og de har sagt de skal få henne helt frisk så da føler jeg meg trygg på det. Men det er hardt når sykdom rammer de som står deg nærmest.

Redd for og miste

Da sitter jeg som vanlig her hjemme på rumpa. Endelig noen dager fri fra jobben og bare det å få koble av litt mellom slagene.

Men de siste dagene har vært tunge, psyken min har lekt litt med meg. Eller det er vel heller hodet som har lekt med meg. Satt i gang et skikkelig tankekjør om hvor dårlig jeg er og at jeg nå burde passe meg fordi noe vondt kommer til og skje fordi jeg ikke er verdt noe. Så de siste dagene har jeg vært så redd for og miste noe/noen. Bli alene fordi jeg ikke fortjener annet. Og når det står på som verst blir jeg så sykt sliten og utenfor. Akkurat som om ikke jeg er det fra før, grunnet sykdommen. Så måtte jeg nå få dobbel dose av dette og en redsel som er med meg hele dagen lang. Skjønner ikke hvorfor ikke det blir bedre. For vil ikke gå rundt og være redd for og miste. For det finnes ingen grunn for at jeg er så redd, ingen som har sagt eller gjort noe slik at det skulle satt i gang noe av dette.

Så dagen så langt er blitt brukt på denne herlige lille karen. Jeg har også fått ryddet her hjemme, ordnet med rene klær, vaskemaskinen går for fult og på tv ser jeg på opptak som jeg ikke har fått gjort på en stund så har masse og se fremover. Ellers i dag skal jeg på dps på gruppetimen min, som er hver eneste tirsdag. Ellers så må jeg en tur innom Nille, handle inn litt påskegodt og lys. Pluss finne noe til påskegaven som min kjære skal få på påskeaften.

Håper bare jeg orker og gjøre alt dette, at hodet ikke får overstyrt alt for meg. For det er slitsomt nok å gå rundt og være redd for og miste

Natterangler

Sitter her på jobb og ser på serier for andre natten på rad. Det er stille og rolig, skjer ikke så mye så må ha noe og gjøre da. Samtidig så skulle jeg mye heller ønske jeg lå hjemme i sengen og sov nå. For kroppen henger ikke sammen at det er vanskelig og holde på med natterangel.

Jeg trives veldig godt og jobbe som nattevakt og jeg trives veldig godt i jobben min, men nå under denne behandlingen som jeg går igjennom så skaper det en del problemer. Noe som gjør at jobb og natt da virker så slitsomt og langt borte fra meg enn det burde være. Vet ikke om det ga noe mening, men inni hodet mitt gir det masse mening.

Heldigvis har jeg med meg pcen min og får nå sett på de episodene av seriene som min samboer har sett før meg, slik at vi i morgen eller senere i dag kan se videre sammen. For det er en av tingene vi koser oss med sammen, det å sløve på sofaen og se på noen skikkelige bra serier. Og hvis han har sett mer enn meg så har jeg noe godt og se på jobben. Så litt vinn vinn er det jo uansett.

Har også tatt med meg et nytt prosjekt som jeg tenkte å starte på. Har bare ikke helt funnet lysten til å gjøre det, men håper den kommer så jeg kan sende noen søte påskekort. Hadde i allefall vært morsomt om jeg rakk å få de ferdige før påsken. Så kjære arbeidslyst, kom frem fra hvor enn du er. Slik at jeg kan glede noen på en enkel hverdag.

Nei nå skal jeg lene meg godt tilbake igjen, se noen episoder til av denne serien og ellers håpe på at natten blir fin og rolig sånn som den er nå

Fredagshygge

Selvom formen er på bånn og man har jobbhelg så må man bare ta seg sammen og gjøre det beste ut av det. Er egentlig ikke alltid enkelt å gjøre det beste ut av ting når ting er helt på bånn, men i dag følte jeg virkelig for og bare prøve få litt fredagshygge her hjemme før jeg skal på jobb. Pluss at jeg håper og få noen flotte timer med min samboer når han kommer hjem fra jobb.

Helge godteriet er på plass i allefall, selvom jeg overhodet ikke har godt av det i det hele tatt. Men noe godt må man da få kose seg med også får man ta konsekvensene av det senere. Så her sitter jeg med bena rett ut, godterier på bordet og serien weeds sesong 6 på skjermen. Har også tent masse lys og gjort det hjemmekoselig, fått ryddet litt og vaskemaskinen går for fult i dag. Må bruke den tiden jeg kan på og få gjort slike ting, for eller så hoper det seg opp og vipps så står man der uten klær å ha på seg. Og det er veldig dumt når man faktisk trenger klær når man skal ut.

Jeg har også klart og finne på 2 retter til middagen, så da er det bare for min samboer og velge en av de når han kommer hjem. Håper det er noe av det som frister for han da så klart. Hvis ikke så får han komme med noen ideer selv og vi løser det på en måte som passer oss begge to.

Nei nå tenkte jeg ta meg en sjokolade og bare sitte her på min runde rumpe og kose meg videre og vente på at det snart kommer inn en kjekking gjennom døren

Opp og ned

God morgen i stuen. Eller det har faktisk vært morgen her i ca 1 time men kroppen har lissom ikke fungert før nå. Men jeg er da oppe og ikke gråter.

Dette har vært litt av en tung uke og dessverre så er ikke denne uka over enda, for har enda 3 nattevakter som jeg må igjennom før jeg skal ha meg 2 dager velfortjent fri. Må innrømme at jeg virkelig ser frem til å ha litt fri. Lade opp batteriene helt, slik at jeg igjen kan jobbe for fult. Så langt kroppen takler det så klart.

Ligger her rett ut på sofaen etter og ha fått ryddet hjemme og startet både vaskemaskinen og oppvaskmaskinen. Heldigvis så kan jeg egentlig ligge hele dagen på sofaen, for begynner ikke på jobb før kl 22.30 men må nok ta meg en pause fra sofaen. Komme meg ut og på butikken. For når samboeren har sagt at denne kroppen her må bestemme middag i dag, slik at jeg får noe som frister når formen ikke er på topp. Så må jeg jo bare se om jeg finner noe da. Men det er faktisk helt tomt i hodet, for det er egentlig ikke noe som frister overhodet i dag.

Tok min andre runde med de nye medisinene i går og nå tok det mye hardere på kroppen enn forje uke. Legen hadde rett om at det kom til og bli hardt og jeg kan med hånden på hjerte si at det faktisk stemmer nå.

Og det verste med alt dette er at det går veldig opp og ned med humøret, energien og hvordan jeg føler meg. Håper bare dette snur snart og at jeg får tilbake min energi, sånn at jeg orker gjøre ekstra ting og jeg orker å være våken på kveldene sammen med min samboer. Men det kommer, må bare ta en dag av gangen og ta de dårlige dagene like godt som de gode, selvom det er skikkelig vanskelig.

Nei nå skal jeg kose meg litt mer med serien som jeg nå er i gang med også får jeg vel klare og sette rumpa i gir så jeg kommer meg på butikken.

Håper dagen bringer frem det dere måtte ønske, og at helga blir nydelig uansett hva for noen planer dere har

Vet ikke om jeg orker mer

Rart hvordan man kan føle seg når kropp og hodet ikke samarbeider. Og i dag har jeg en slik dag hvor jeg føler jeg ikke kommer til og orke mer snart. Nok er nok, nå kan ting snart snu for min del og komme opp på toppen og bli bra. Men dessverre så virker det ikke som om det kommer til å skje på en stund.

Men her ligger jeg, rett ut på sofaen som vanlig. Formen er på bånn, føles ut som jeg har fått feber. Pluss at jeg har en skikkelig dundrende hodepine. For å sette et ord på hvordan jeg føler meg i dag så føler jeg meg som blæææ.

Men selvom jeg føler jeg ikke orker mer, så vet jeg jo at det må være sånn her en lang stund fremover før det snur og blir bedre. Får se langt fremover og bare vente på den gode dagen som en dag må komme. Ting tar bare for lang tid for meg, her jeg ligger og syntes fryktelig synd på meg selv. Jaja, noe må man jo også syntes om seg selv. Når det normalt bare pleier være triste og stygge ting, så får det i dag være sånn som det er.

Men i allefall, denne uken blir full av jobbing. Har 5 netter denne uken, heldigvis ikke 5 på rad pluss at jeg har 1 dagvakt. Angrer litt på at jeg alltid sier ja til å jobbe ekstra. Men det går alltid bra selvom jeg blir møkk sliten. Og hva er bedre enn og bare ligge rett ut?? Jo det er å føle at man får gjort noe produktivt og at man får noe ut av dagen sin. Det er i allefall min mening.

Så dette blir min utsikt frem til min samboer kommer hjem fra jobb og frem til jeg selv skal sette meg i bilen og kjøre til jobb. Men deilig og kose seg inne, når det utenfor faller snø igjen. Trodde det var nok med snø jeg nå, trodde liksom det gikk den rette veien angående været og sånn. Men så feil kan man faktisk ta. Jaja, får bare gjøre det beste ut av det også

Når kroppen ikke orker mer

Kanskje en veldig dramatisk overskrift, men jeg har følt de siste dagene at denne kroppen ikke har orket så mye som den pleide gjøre før. Akkurat som om den bare skrur seg av og bestemmer seg for å ikke ville være sosial eller noe mer. Veldig merkelig at kroppen kan ha så mye makt over en. For uansett hvor mye jeg prøver å holde meg våken og i gang så er det alltid denne kroppen som vinner over meg.

Jeg føler meg som den latsabben som bare sover og er kjempe usosial mot min samboer og andre rundt meg. Og jeg vil jo ikke at det skal være sånn, for jeg liker ikke meg selv når det er som dette. Men heldigvis har jeg en samboer som er veldig forståelsesfull og som sier han forstår at jeg er sånn som dette da min kropp nå trenger det og at jeg må bare gjøre og være sånn som dette til jeg blir frisk og får sykdommen under kontroll. Men jeg vil nå være sosial med han på kveldene, bare se noe fint på TV, snakke sammen og bare nyte hverandre. Men det er veldig vanskelig når jeg hele tiden sover. Akkurat som om kroppen og jeg dessverre ikke får nok søvn. Men en dag må det jo være nok, eller må jeg bare bli vant til dette???

Men nå sitter jeg da på jobben og har vært veldig flink med og komme meg på jobb hver dag som jeg skal, for vil ikke melde meg syk og få enda dårligere samvittighet enn det jeg allerede har for de jeg har nærmest meg. Heldigvis er det en rolig helg, hvor deg ikke skjer så utrolig mye så da går det fint og sitte her på jobben. Men må innrømme at jeg virkelig bare gleder meg til å komme meg hjem igjen.

Dagens frokost er nesten akkurat inntatt, hadde altså yoghurt til frokostblandingen og brukte ikke den med Fanta. Og det er det jeg tenkte jeg skulle leve av på jobben og håpe på at dagen og kvelden blir mye bedre enn den var i går da jeg bare sov og sov.

Vil gjerne ha tilbake energien min og en kropp som vil det samme som meg

Å føle seg tom

Da lå jeg her på sofaen igjen. Enda ikke sovet noe etter nattevakten min, men heldigvis ikke jobb før i morgen tidlig klokken 07.30.

Men akkurat nå ligger jeg rett ut her, er så sliten og kroppen så tung at jeg føler meg skikkelig tom innvendig. Orker ikke puste nesten en gang, for det bruker så mye energi. Heldigvis vet jeg hvorfor det er sånn som dette og at det ikke er fordi jeg er lat og ikke gidder å gjøre noe. For noen ganger så føles det ut som om det er det folk tror og derfor sier jeg heller ikke noe om dette til de rundt meg, for vil ikke at de skal tro jeg er lat. For det er jeg overhodet ikke.

Så dette blir min utsikt i dag og her blir jeg liggende til min samboer kommer hjem fra jobben. Pluss at jeg må lade opp til jobben i morgen og til at i kveld skal jeg starte på mine nye medisiner. Det er så skremmende, gruer meg skikkelig og vet ikke helt om jeg liker tanken på det jeg skal begynne med nå.

Nei nå orker jeg ikke mer, skal se om jeg kan få sovet noen timer nå

Kom som et lite sjokk

Da er jeg kommer hjem etter å ha holdt på ute siden klokken 07.40.

Har i dag vært på sykehuset, og trodde jo faktisk jeg viste hva som feilte meg etter at min fastlege sa en diagnose til meg. Men må innrømme at jeg fikk litt av et sjokk når jeg i dag sitter hos en overlege på sykehuset som kan fortelle meg at jeg har fått crohns sykdom og ikke ulerøs kolitt som var det min fastlege sa. Så da satt jeg der inne hos overlegen som det spørsmålstegnet, at jeg var så glad for at jeg hadde tatt med meg min mor som kunne hjelpe meg og få informasjon om hva man skulle gjøre videre angående dette og ja... Og behandlingsforløpet er ganske langt og tungt til tider i starten og jeg kjenner jeg virkelig gruer meg til å starte. Men må igjennom dette, slik at vi kan få bukt med smertene og sånn. Blir nok aldri kvitt dette, men det skal gjøres så levelig at jeg kan leve et normalt liv akkurat slik som jeg ønsker.

Så da ble det enda flere medisiner. Og dette er vist ting man ikke skal tulle med. Den tabletten jeg skal ta er en cellegift kur. Ikke en sånn som gjør at man mister håret og sånn. Men man kunne vist bli veldig dårlig i begynnelsen men at etter kroppen ble vant til disse medisinene så ble tingene også bedre. Men som om det var nok. Etter tablettkuren så skulle jeg på en annen kur hvor jeg skulle ha en sprøyte noen ganger i måneden i 12-18 måneder for og få bukt med betennelsen og for å få sykdommen i sjakk. Uff kjenner jeg blir sliten bare av å tenke på dette og jeg gruer meg så sykt mye. Vet egentlig ikke hvorfor jeg gruer meg, men det bare gjør jeg.

Men jeg skal tilbake flere ganger på sykehuset i mellom dette, for må ta flere blodprøver igjen og jeg skal på en mr av magen og tarmene slik at legen kan holde kontroll på at det ikke sprer seg mer og at jeg ødelegger mer av tarmen, enn den allerede har gjort. Men heldigvis virket denne legen som en ordentlig en som tar tak i tingene og som virkelig bare vil at man får en behandling som hjelper for meg. Så det er i allefall betryggende selvom det høres veldig slitsomt ut. Men men, skal da komme meg igjennom dette også på en eller annen måte

Men etter sykehuset i dag så tok jeg og mamma oss en tur til sentrum for å kose oss etter alt dette. Det var en skikkelig kald fornøyelse, men fikk kjøpt bursdagsgave til min samboer også fikk jeg da litt til meg selv også. Pluss at vi spiste en deilig lunsj på Egon før vi kom oss hjem igjen.

Så nå er planen og få ryddet litt her hjemme, har alt fått gjemt gaven og ryddet bort det jeg handlet. Har også skrevet ned alle timene jeg har fremover og startet vaskemaskinen. Nå er det kun kjøkkenet igjen og når det er ferdig så tenkte jeg at jeg skulle legge meg flatt. Se om jeg får sovet noen timer før jeg skal dusje og gjøre meg klar for nattevakt på ny plass.

Da får det være nok

Herregud så godt det var og plassere rumpa i sofaen foran denne kassa nå etter å ha holdt på siden klokken 11.30. Blir så sliten av masse ting at jeg nå faktisk lurer på om jeg skal ta meg en liten blund før min samboer kommer inn døren her hjemme.

Har fått vært på jobben og hatt dette kurset, slik at oppstarten i Asker/Bærum kan starte i morgen. Ja jeg må innrømme at jeg er veldig spent på og starte på nytt sted. Det er ingen ny jobb, men min jobb flytter fra Oslo og til Sandvika for og ta over Asker og Bærum kommune. Jobben blir den samme, annet enn at jeg har gått fra en 82% nattstilling til en 94% nattstilling i stedefor. Og er den eneste jenta som skal gå natt der. Så det blir jo spennende, men går sikkert bra. Håper i allefall det. For må innrømme at jeg gruer meg og bare det å tenke på dette gir meg sommerfugler i magen og en spenning i kroppen som er litt vanskelig å forklare på en god måte.

Etter jobben dro jeg på dps og var i gruppeterapi, og etter en slik time så er jeg ganske tappet for energi og veldig tung i kropp og hodet. For det er så mye som foregår inni meg ved og være på slike ting, noe som tapper meg helt. Men det blir vel bedre etterhvert, håper i allefall det og det er jo derfor man er på ting som dette. Men etter dps så gikk turen til ikea hvor jeg fikk handlet telysene som jeg skulle, og i dag var jeg flink for det ble kun det jeg hadde planlagt. Sjelden jeg kommer ut fra ikea med bare det jeg har planlagt, men i dag gikk det. Kanskje fordi jeg var så sliten at jeg ikke orket og gå rundt og titte men gikk kun målrettet til lysene. Og så bar det til Coop obs. Fikk da handlet inn litt der også, men der ble det litt mer sånn tullehandling føler jeg. Skulle kun ha noen få ting og kom ut med en hel pose med masse rart. Jaja, noen ganger så bare blir det sånn.

Men nå ligger jeg rett ut her, orker ikke gjøre noe mer nå. Øynene er tunge og kroppen enda tyngre. Så da tenker jeg at nå er det lov med en liten blund slik at jeg kommer meg ovenpå igjen.

Endelig litt menneskelig

Nå sitter jeg her og sløver. Etter noen skikkelig slitsomme og tunge dager. Etter å ha gått av nattevakt på mandags morgen, så måtte jeg hjem og sove noen timer før jeg skulle være tilbake på jobb kl 15.30. Så kan vel med hånden på hjerte si at i går var jeg overhodet ikke meg selv på slutten, så trøtt og sliten at jeg nesten sovnet med en gang jeg kom hjem etter ent vakt.

Men nå føler jeg meg nesten helt våken, selvom jeg skulle ønske jeg kunne sove lengre. Men pliktene kaller i dag. Har en del ting som skal gjøres så da får søvn være søvn.

Så her koses det på høyt plan. Men en skikkelig fin frokost. Eller kan vel kanskje ikke kalle det frokost, men det var det jeg hadde lyst på nå.

Men planene i dag er at jeg først skal på kurs på jobben i noen timer, før turen går til dps og på gruppeterapi. Og etter gruppa tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på ikea og få kjøpt inn masse telys og sånn igjen. Og samtidig så har jeg fått med meg at det er 10 krones marked på Coop obs denne uken så da bare må jeg innom der og se om det er noe vi trenger.

Så går mye av denne dagen. Greit å ha litt og gjøre selvom jeg virkelig skulle ønske jeg bare kunne ligge rett ut på sofaen denne dagen. Det frister egentlig mer enn å måtte bevege meg ute. Men pliktoppfyllende som jeg er, så må jeg jo bare møte opp på alle disse tingene og være den flinke piken.

Ikke veldig lett

Det er ikke veldig lett og sitte her på jobb med alle disse tankene kjørende rundt i hodet. Føler jeg snart kommer til å falle om eller at hodet kommer til å eksplodere da det ikke finnes noe mer plass oppe der. Skulle virkelig ønske jeg kom meg opp av dette sorte hullet her og det veldig fort, for det er ikke en plass jeg vil være særlig lenge. For jeg vil kunne leve som er vanlig menneske og klare gå på jobb hver eneste dag som jeg skal.

For orker ikke bure meg inne, grave meg helt ned og igjen få det dårlig hjemme. Jeg vil at ting skal være bra, selv med dårlige perioder som dette. For jeg vet jeg ikke klarer og styre psyken 100% enda og at jeg har en lang vei med og komme meg dit jeg vil. Heldigvis får jeg utrolig god hjelp på dps og at jeg har et telefonnummer jeg kan ringe til ved alle døgnets tider når det virkelig skulle bli for ille. Men håper ikke jeg havner der, det vil jeg så absolutt ikke

Men her sitter jeg da på jobben, og timene går sakte men sikkert fremover. Heldigvis har jeg en god serie og se på, pluss at nå tenkte jeg begynne på prosjektet mitt og se om jeg klarer å få hodet og tankene litt på andre ting slik at jeg får litt fred. For skal tross alt kunne være litt menneske også, ikke helt fjerne og utenfor. Som jeg føler at jeg virkelig er nå.

Jaja, la oss håpe denne perioden er kort og at det igjen kommer et lys der fremme og at ting blir bra. For det er det jeg vil og det er sånn jeg vil at det skal være.

Selvom ting er tungt

Da sitter jeg her foran kassa og glaner igjen. Samboeren kom seg ut døren, etter mange timer med vekkerklokke ringing og noe vekking fra meg. Selvom formen hans ikke var noe å skryte av i dag. Han sa ikke at han var dårlig, men man kunne virkelig bare se det på hele han.

Men i allefall, når han var kommet seg ut døren så fikk jeg også kommet meg ut døren. Ikke det at jeg skulle så veldig mye men trengte lufte hodet litt, kjøpe inn mer lys da det er tilbud på Nille nå også måtte jeg innom meny en tur. Fikk lyst på noe skikkelig usunt, selvom jeg overhodet ikke har godt av det.

Så da ble det en 7up med cherry smak og noen boller. Syntes jeg fortjente det etter min bittelille tur ute, pluss at jeg driver å vasker klær i dag og har også ryddet her og ordnet det sånn passe hyggelig.

Men nå sitter jeg da her igjen. Hodet fult av negative tanker og masse tankekjør som egentlig bare er mer plagsomt enn hjelpsomt. Hvorfor skulle det bli sånn som dette nå da?? Hvorfor er jeg så redd og usikker?? Uff. Ja jeg er redd, redd for å ikke være bra nok, redd for at det skal bli sånn som det alltid blir, redd for og miste og veldig redd for at dette igjen skal starte en krangel. For det vil jeg overhodet ikke.

Samtidig så føler jeg at det er kun jeg som går rundt og er så redd, og har jeg egentlig en grunn til å være så redd?? Håper egentlig ikke det. Håper det bare er psyken min som driver og tester meg og at ting er kjempe bra. For jeg vil ikke ødelegge noe og jeg vil at det skal være bra og gå den rette veien slik som det gjorde før dritten startet inni hodet mitt i går kveld.

Men nå har jeg funnet frem et nytt prosjekt jeg skal begynne med. Et for å få tankene min litt bort også dette da det skal være en del av noen julegaver som jeg er i gang med. Pluss at det er så fint å kunne drive med litt sånn som dette når man sitter på jobben og det er veldig stille der.

Nei nå må hodet ta seg en pause og jeg skal ta meg en bolle. Og håpe på bedre tider snart

Så falt man ned igjen

Etter en natt med dårlig søvn sitter jeg nå her foran denne kassa og ser på serie igjen. Kjenner humøret er skikkelig dårlig, at jeg igjen er langt nede og hvorfor det har blitt sånn som dette nå det aner jeg over hodet ikke.

Godt jeg ikke skal på jobb før i natt, så jeg i allefall kan håpe på at det blir en noe bedre dag om noen timer. Selvom det ikke virker sånn nå, det virker veldig mørkt ut i dag men sånn er det jo å leve med en masse diagnoser og noen ganger kommer de og slår deg ned bare for å vise at de enda er her.

Så her sitter jeg og ser på tv mens inne på soverommet ringer min samboers vekkerklokke hele tiden, da han dessverre må jobbe i dag også. Og mens han er på jobb så tenkte jeg gå meg en tur ut og fikse noen små ting på de butikkene som ligger rundt her. Håper bare jeg kommer meg ut, at jeg ikke bare blir sittende her som en haug og bare kjenne at tårene presser på og at alt er galt. Det er virkelig ikke noe som føles riktig eller greit nå.

Greit jeg slipper å forholde meg til noen andre enn meg selv for en stund, da kan følelser og tanker få lov til å holde på akkurat som de vil. For orker virkelig ikke og kjempe en kamp med de akkurat nå. For det er for tøft, det er for slitsomt og det er for trist

Funnet sengen

Da har jeg lagt meg, ikke fordi jeg var så trøtt men fordi jeg plutselig fikk en stygg følelse på at det er noe som ikke er som det burde være. Hvor disse følelsene kom fra, det aner jeg ikke men det er overhodet ikke noe morsomt når det skjer og spesielt ikke når ting egentlig var bra.

Så i stedefor og sitte i stua sammen med min samboer og disse følelse så gikk jeg på badet, tok meg en deilig dusj, tannpuss og fant så sengen.

Samboeren min skjønte ikke helt hva som skjedde, men han vet det nok innerst inne da han også vet at ting har vært rart mellom oss en stund. Grunnet ting som skjer rundt han og i kveld bare fikk jeg en stygg følelse at det igjen skjer ting bak min rygg. Og da mener jeg ikke utroskap og sånn, men andre ting. Men det vil jeg ikke komme noe mer inn på nå, før jeg selv vet mer.

Så da var valget lett, det var bare og finne sengen, ligge her i mørket og gråte alene og heller håpe på en mye bedre dag i morgen

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018